2. mai er dagen derpå, og dermed tid for å rydde opp etter festen. Hva kom for en dag, om ikke et utkast til en sosialdemokratisk 1. mai-tale. Det er ikke godt å vite om den ble holdt, men her er den i alle fall. I margen sto det med håndskrift: "Husk, veien blir borte mens vi går."
Kamerater, vær hilset på 1. mai:
På denne kampdagen er det tid for klar tale, skarpe paroler og mobiliserende slagord. Vi ber derfor alle samle seg rundt disse kraftfulle parolene:
Internasjonal solidaritet!
Vi må nok kanskje vurdere å hente noen fra Moria dersom det er innenfor rammen av det Flyktningkvotene anbefaler, men dersom de ikke vil tilrå å sende flyktninger i dagens krisesituasjon må vi holde fast ved forutsigelige rammevilkår slik at vi kan få til brede kompromisser. Og ettersom EU ikke klarer å bli enige, så er det desto viktigere å la dette bli avgjort av EU, noe annet ville være usolidarisk overfor Brussel. Det er tross alt bedre å ikke gjøre noe i fellesskap med andre som heller ikke vil gjøre noe, såpass solidariske må vi være. Og husk: Ikke noe problem er så stort at man ikke kan flykte fra det. Vi må heller ikke glemme at over 100 millioner mennesker nå trues av sultedød i Afrika, vi må tenke på dem, særlig i dag, men vi må heller ikke glemme at det er usolidarisk å hjelpe noen i Afrika, hvis vi heller ikke bruker 0,000001 promille av oljefondet til ekstra krisehjelp for Asia.
Norge må være en fredsnasjon!
For å markere at det i år er 75 år sida to atombomber ble sluppet over Japan, må vi si klart fra at norsk basepolitikk ligger fast, det vil si at det ikke skal brukes atomvåpen i fredstid, men at alt må legges til rette for ubåter og fly som har atomvåpen ombord, og den beste måten å få til atomnedrustning på, må tross alt være at Norge ikke splitter våre allierte ved å undertegne forbudet mot atomvåpen, som vil skape usikkerhet. Hva skal vi kjempe med, hva er vårt våpen om ikke atomvåpen? Krig er for viktig til å overlate det til generalene, derfor må vi overlate det til Jens Stoltenberg og Trump, våre kvikke stridshoder. Samtidig må vi avvise alle forslag om å redusere antallet kampfly, selv om et par fly mindre kunne gi oss penger til bedre kriseberedskap når pandemien truer, hva skal vi ellers stille opp med neste gang noen vil bombe et afrikansk land? Og bør ikke krigsindustrien i USA også ha forutsigbare rammevilkår? Det er også en viktig parole: Produsenter av masseødeleggelsesmidler - slutt dere sammen!
Et grønnere Norge!
Det er en viktig forpliktelse for Norge å være et miljøpolitisk fyrtårn i en mørk verden, men fyrtårn lyser ikke alltid, de okkulterer, slik må vi også være. Derfor er vårt mål å verne sårbare områder mot oljeboring, men det må være under forutsetning av at det lages iskanter og grenser som ikke berører de områder som oljeindustrien allerede har sett seg ut eller kan tenke seg, og at vi må kompensere for mulige tap ved å opprettholde skatteordninger som gjør at minst tilsvarende mengde olje tas opp fra andre felt. Vi er tross alt tilhenger av en balansert utvikling. Vi mener at iskanten må gå så langt sør som mulig, la det være klart, men hva som er mulig er en vanskeligere sak, der vi må tvile oss til mer tvil. En grønn omstilling må ikke foregå slik at det går på bekostning av vår innsats for å redde klimaet ved å forbrenne mer olje som ellers ville blitt kjøpt fra Saudi Arabia. Dessuten er vår kraftkrevende industri bygd på rein energi, og vi må derfor redde arbeidsplassene ved å legge kabler til utlandet, slik at kraften blir dyrere.