I dag har nasjonaldagen blitt feiret med all den oppmerksomhet som vanskelige tider tillater, og det er heller ikke så mange dagene sida 75 års-dagen for den tyske kapitulasjonen blei markert. Da viste massemediene mange gamle bilder av gledesscener, seiersrus og småbarn med flagg i rødt, hvitt og blått. Men hos mange var frigjøringa blandet med sorg, savn og usikkerhet, slik som hos de norske jødene som fortsatt var i live. Deres nære slektninger ble ikke drept i konsentrasjonsleirene for det de hadde gjort, men for det de var, det vil si jøder. Derfor blei de heller ikke nevnt i NRK i dag, da det ble minnet om de som falt i motstandskampen. Det gjør enda mer aktuelt å anbefale boka Vi snakket ikke om Holocaust. Mor, jeg og tausheten, utgitt akkurat i disse dager på Gyldendal Norsk Forlag.
Irene Levin, kjent samfunnsforsker og professor emerita ved OsloMet, var blant dem som i 1945 kom tilbake fra sitt svenske eksil. Tre år tidligere befant hun seg fortsatt i mors mage under familiens dramatiske flukt over grensa, som reddet livet til mor, far, mormor og en onkel. Ved hjemkomsten fulgte en langvarig kamp for å etablere seg på nytt, og for å få tilbake bolig, butikk og eiendeler som var blitt konfiskert. Snart sluknet håpet om at familiemedlemmer skulle være blant de ytterst få som hadde overlevd Holocaust, og deretter fulgte ei etterkrigstid der storsamfunnets interesse for den jødiske minoritetens skjebne var høyst beskjeden. I det innflytelsesrike trebindsverket «Norges krig 1940 -1945», utgitt noe få år etter frigjøringa, het det at dette var en detalj i det store bildet.
Tausheten, som er et gjennomgående begrep (og grep) i Vi snakket ikke om Holocaust, gjaldt også mange av dem som overlevde. Seg imellom var ikke tale nødvendig, de visste jo alle hva som hadde hendt. For Irene Levins mor, Fanny Raskow, var grunnen også at hun hele livet bebreidet seg selv for ikke å ha klart å redde sin egen far. Det var en smerte som aldri slapp taket. Men da hun på sine eldre dager – hun blei 101 - var blant dem som tok ordet som tidsvitner, ligger forklaringen i en større åpenhet og større interesse i samfunnet som helhet for den jødiske minoritetens erfaringer og ofre. Når andre brøt tausheten, kunne også hun gjøre det. Sammen med de håndskrevne notatene hun etterlot seg, spredt og med litt uklar adresse, utgjør avisintervjuer og mer systematiske samtaler med datteren bakgrunnen for en historie med kvinneperspektiv.
Levin gir oss mye mer enn en beretning fra dramatisk og traumatisk okkupasjonstid; hun vever mesterlig sammen biografiske tråder i et langt kvinneliv og den jødiske minoritetens hverdagsliv i det norske samfunnet gjennom hele 1900-tallet. Ikke minst kommer vi tett inn på familiens store prosjekt i mellomkrigstida: å bevare sin kultur og sine tradisjoner, samtidig som det gjaldt å bli så norsk som mulig. Begge foreldrene var jo født i Norge, arbeidet hardt i sin lille manufakturforretning, var fylt av nasjonal stolthet og sto fram som eksempler på det som nå kalles integrering. Levin kunne deklamere Bjørnstjerne Bjørnson utenat som lite barn, faren tok idrettsmerker og hele familien kjente stiene i Oslomarka. Men det var likevel andre nordmenn som insisterte på et «vi» og dere», som dyrket sine fordommer og som spurte om jødene kunne bli «egentlig» norske. Aktualiteten sier seg selv.
Rekonstruksjonen av familiehistorien bygger på kunnskap fra samtaler med overlevende og deres etterkommere, men ville knapt vært mulig uten en iherdig jakt i tallrike arkiver. For en leser er det nesten utrolig hvor mye materiale som er nedtegnet og gravd fram. Her finnes for eksempel departemental korrespondanse som avslår morfarens søknad om statsborgerskap (etter 29 år!), der det står i margen med håndskrift at «mosaikere» ikke er ønsket. Vi møter også journaler fra Lovisenberg sykehus der leger forgjeves forsøkte å verne morfaren fra å bli sendt med transportskipet «Donau» og et Landssvikarkiv som forteller om de navngitte politimennene som foretok arrestasjonene. Samtidig blir vi kjent med en rekke nordmenn som med betydelig risiko stilte opp for familien med skjulesteder og hjelp til å flykte, og for Fanny Raskow var det en mektig opplevelse at de mange tiår seinere ble hedret for sin innsats.
Bokas styrke er ikke bare et vell av detaljerte og virkelighetstro beskrivelser, men også forfatterens ambisjon om å plassere dem i et større rammeverk. Dette kalles på fint mikro og makro, med vekt på sammenhengen mellom disse nivåene. Familiehistorien blir dermed en historie om mange familier. Vi snakket ikke om Holocaust viser også hvordan forskningsbasert sakprosa, der også fotnoter er med, kan formidles i et lavmælt og nært språk. Det gir oss en sterk leseropplevelse som vil sitte i lenge.