Globalt dypdykk

Historie: Terje Tvedts nye bok er både inspirerende og ujamn.

SAKPROSA

Terje Tvedt

Verdenshistorie. Med fortiden som speil

Kagge, 2020, 428 sider


Terje Tvedt kommer i mange utgaver, både som faghistoriker, som skaper av fjernsynsdokumentarer om vann og som refser av norsk utenrikspolitikk og dem som sliter med «humanitær-politiske» komplekser. I årets viktige bok, «Verdenshistorie», opptrer han i all hovedsak i den første rollen. Utgangspunktet er seks utvalgte dypdykk i historien han begeistret mange med i foredrag ved Nasjonalbiblioteket i fjor.

Det starter med framveksten av «de første sivilisasjoner» rundt elvene Eufrat, Tigris, Nilen og Indus, der forfatterens innsikt og språklige spenst lager et motstykke til eurosentriske historikere som isteden starter med den greske antikken. En bærende idé er forholdet mellom mennesker og natur, der vannet er med på å forklare staters framvekst og kulturelle forhold.   

I den neste hovedbolken får vi et spennende innblikk i Kinas under Ming-dynastiet (1368-1644), noe som understreker hvor håpløs forestillingen om langvarig – eller evigvarende - europeisk dominans er. Det samme går også fram av kapitlet om det 700 år lange osmanske imperiet, som her til lands får altfor beskjeden oppmerksomhet i lærebøker. Her ligger også et velbegrunnet ønske om mer kunnskap om de deler av verden der stadig flere nordmenn har sin familiebakgrunn. Tvedt trekker samtidig linjene inn i dagens situasjon, der kinesiske og tyrkiske statsledere kjemper en kamp for sin historiske legitimitet. Det er de ikke aleine om.


Også analysen av forholdet mellom USA og Kina er godt historisk forankret, og inneholder en betimelig advarsel mot tesene om USAs snarlige nedgang og Kinas fortsatte vekst inn i himmelen. Det blir også lett å forstå hvorfor det vekker slik bestyrtelse i Washington at USAs økonomiske maktposisjon blir utfordret, selv om ulikhetene i militærmakt, olje og kulturell kapital er stor. (Opplysninger om Kinas investeringer og obligasjonskjøp i USA gir imidlertid ingen mening når billioner framstilles som «trillioner», her er det ei lang rekke med nuller i forskjell.)


Avslutningsbolken om klima viser godt hvorfor nye spørsmål må stilles til linjer i historien etter at virkningene av fossil energi begynner å bli kjent, selv om det ville blitt enda mer spennende om de siste tiåras globale miljøhistorie blei trukket mer inn. 


Men det er også deler av boka som etter min oppfatning ikke lever opp til løftet om nye perspektiver og motstand mot enkle forklaringer. De to hovedfortolkningene av den industrielle revolusjonen som Tvedt stiller opp – at det enten er et spørsmål om genial kultur eller bare slavehandel og utbytting – er det få spor etter i litteraturen i dette århundret. Det er også litt snevert å legge hovedvekten på hvem som kom først med overvannshjulet, som om det var dette som mest omformet vår verden. En mer oppdatert lesing ville isteden fått fram samspillet mellom en lang rekke faktorer: Storbritannias plass i verden som handels- og krigsmakt, impulser fra Asia, militær erobring av markeder, klasseforhold, utdriving fra landsbygda, statsmakt om beskytter mot konkurranse, erobring av markeder, slavebasert råvareimport og – ikke minst – rikelig tilgang på billig og fossil energi.


Heller ikke bokas bolk om økonomiske endringer under kolonialismen yter dagens spenstige fagdiskusjoner rettferdighet, og skjemmes iblant av stråmenn. Framstillinga av kolonialismen taper mye av sin allmenne verdi ved at britiske interesser langs Nilen nok en gang står i sentrum. På denne måten blir rivalisering mellom handelsselskaper, nasjonal ære, jordokkupasjon og gull i andre områder og imperialismens virkninger i vår egen verdensdel nærmest borte.  

Berlinkonferansen om Afrika og koloniokkupasjonen på 1880-tallet ses langt på vei fra Europa, og det røpes liten interesse for hvordan afrikaneres samarbeid, tilpasning, resignasjon, protester eller væpnet motstand var med på å forme deres eget kontinent. De er ikke en gang til stede i sjølstendighetskampen, her er det USA som nærmest egenhendig knuser det britiske imperiet i et anglo-amerikansk oppgjør. Bortsett fra et par faraoer, gir registeret flere referanser til den britiske koloniadministratoren Lord Cromer enn til alle latinamerikanere, indere eller afrikanere til sammen.  


Samtidig som det er mye å la seg begeistre over, er «Verdenshistorie» etter mitt – ikke helt ufaglige - skjønn tidvis ujamn (Som det heter, det er bare de middelmådige som er på topp bestandig.) Det argumenteres iblant polemisk mot pappfigurer, og det er overraskende hvor få spor det er etter nyere faglitteratur og historikere utafor Europa. Når store deler av kloden, mange sentrale temaer og lange linjer er fraværende, er det i overkant dristig å lansere dette som den første verdenshistorien skrevet av en nordmann på 100 år.  


Tore Linné Eriksen

bokmagasinet@klassekampen.no

 

©2020 by Helle Linné Eriksen