Mot slutten av 1800-tallet talte mange om «kappløpet om Afrika», som endte med at kontinentet blei okkupert av sultne industrimakter på jakt etter naturressurser, markeder og investeringsmuligheter. Også i dag foregår det en skjerpet kamp innafor en kriseramt global kapitalisme, men denne gang er det langt flere som stiller til start i kappløpet, deriblant Kina, India, Brasil og andre land i det globale Sør. Dessuten er over 50 afrikanske stater sjølstendige, i alle fall på papiret. Det gjelder derfor å vinne de herskernes gunst, med bistand, lån og korrupte kontrakter for å sikre seg olje, gass uran og jord til produksjon av biodrivstoff.
Når det særlig er Kinas innmarsj i Afrika som vekker så stor oppmerksomhet, er det sjølsagt fordi USA og tidligere kolonimakter tradisjonelt har regnet verdensdelen som «sin» tumleplass for handel, investeringer, våpensalg og militærbaser. I 2011 bombet Norge for første gang et afrikansk land, og USA har flere militære støttepunkter enn noen gang. EU fornyer med jamne mellomrom sine «partnerskapsavtaler», der de bl.a. bruker bistand som pressmiddel til sikre seg rett til å fiske i afrikanske farvann eller bygge murer ved Middelhavet. En rekke vestafrikanske land får da også fortsatt sin valuta- og pengepolitikk bestemt fra i Paris. USA og EU-land har etter den kalde krigen nærmest hatt monopol på våpensalg, men nå har både Zambia og Angola bestilt kinesiske jagerfly.
En av de viktigste forutsetningene for Kinas mange framstøt er, paradoksalt nok, de diktatene om privatisering og liberalisering som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) utsatte afrikanske land for på 1980- og 1990-tallet. Også regelverket i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) gjør det vanskelig å beskytte eget jordbruk og egen industri. Dermed blei døra satt på vid gap, og overraskende for mange var mest kinesiske billigvarer som utkonkurrerte afrikanske produsenter. Det rammet millioner av arbeidsplasser på et kontinent hvor arbeidsløsheten allerede var skyhøy.
Den globale kampen om råvarer blei ytterligere skjerpet ved inngangen til vårt eget århundre. Det skyldtes ikke minst at
industrisektoren og byggenæringa i Kina slukte olje, mangan, kopper, jernmalm, sink og platina. Uten koltan (tantalum) er det heller ikke mulig å lage mobiltelefoner eller elektronikk i elbiler, noe som er en medvirkende årsak til krigens herjinger i Den demokratiske republikken Kongo. Mellom 1995 og 2015 steg Kinas samhandel med Afrika fra noen få milliarder dollar til godt over 200 milliarder, men fortsatt er det langt opp til et samlet EU som største handelspartner. Handelen med Kina følger i all hovedsak det ensidige mønsteret fra kolonitida, det vil si at råvarer byttes mot ferdigvarer, der lite av gevinstene ved videreforedling havner i Afrika.
I dag står det store slaget innenfor elektronikk, mobiltelefoni, IKT-infrastruktur og netthandel, der Kina har levert tre firedeler av all infrastruktur. For tre år sida blei Samsung og Apple detronisert av Huawei, men nå har alle tre blitt skjøvet til side av Transsion, som virkelig har forstått det afrikanske markedet med en enkel mobilmodell helt ned mot 750 kroner. Den produseres også i Etiopia, og har ekstra batteritid og plass til tre-fire SIM-kort, slik at flere kan gå sammen om et kjøp. Transsion installerer også en strømmetjeneste som spesialiserer seg på afrikansk musikk, mens underselskapet Scooper er god på sport og underholdning. Amazons netthandel er for lengst utfordra av Alibaba, og Jack Ma er snart like kjent blant afrikanske statsledere som Bill Gates. De har begge til felles at de kjøper seg goodwill gjennom bidrag til helsetjenester.
Ingen har oversikt over den reelle verdien av kinesiske bistandsoverføringer, ettersom investeringer, lån og bistand er vevd inn i uoversiktlige pakker, men det er anslått at de i 2018 utgjorde rundt en firedel av det som kom fra vestlige land og Japan. Kina er aller mest kjent for å bygge jernbaner, hovedveier, flyplasser, kraftverk, bruer, havneanlegg, megadammer og annen infrastruktur. Uten en kinesisk stat med vilje og økonomisk styrke til å ta høy og langsiktig risiko, ville mange av disse prosjektene aldri sett dagens lys. Men svakere vekst i Kina, som skyldes myer mer enn Covid-19, er det flere prosjekter som blir satt på pause.
Afrika spiller også en viktig rolle i den gigantiske utbyggingen av det globale transportnettet, «Belt and Road Initiative», og Kina har allerede fullført jernbaner med lyntog fra havnebyer til innlandet i Kenya og Etiopia. Av nye utenlandsinvesteringer i det siste tiåret står Kina kanskje for en femdel, med særlig vekt mineralrike land som Angola, Nigeria, Sør-Sudan, Zambia og Sør-Afrika. Dette er land som lenge dro fordel av den enorme kinesiske etterspørselen, men nå drives råvareprisene nedover som følge av redusert vekst og overinvesteringer i Kina.
Det er lett å overdrive Afrikas betydning for Kinas globale strategi. Kina handler for eksempel ti ganger mer med asiatiske nærområder, og investeringene i Afrika er bare en brøkdel av det som plasseres i statsobligasjoner i USA. Heller ikke er alt samordnet og toppstyrt, og mange avtaler er med provinsmyndigheter eller selskaper som eies av privatpersoner.
I de siste åra har kritikken av Kinas innmarsj blitt sterkere også i flere afrikanske land. Det er med rette pekt på at kinesiske selskaper tar lite hensyn til miljø, faglige rettigheter og medvirkning fra lokalbefolkninga. Sjøl om Kina i mindre grad enn vestlige land blander seg inn i økonomiske og politiske forhold, er det ikke fritt for at de bruker sin posisjon til å skaffe seg diplomatisk støtte og stemmer i FN.
Målet er også å bygge langsiktige forbindelser gjennom studieplasser og kulturutveksling for afrikanere ved kinesiske universiteter, slik at vestlige land også her har fått en utfordrer. Men denne gevinsten svekkes ved at mange melder om rasisme, diskriminering og fremmedfrykt, som ikke er blitt mindre under pandemien. Tilsvarende rapporter kommer fra afrikanere som driver økonomisk virksomhet med utgangspunkt i Kina, der særlig mange er bosatt i handelsbyen Guangzhou. Alt i alt er det anslått at en halv million afrikanere oppholder seg i Kina, mens minst dobbelt så mange kinesere har slått seg ned i Afrika, der de både driver handel og har kjøpt jord.
I dag er Afrika på full fart inn i en ny gjeldskrise, og sjøl om de fleste kinesiske lån – som utgjør rundt 20 prosent av samla gjeld - er gitt på gunstige vilkår, må også de betales tilbake. Renter og avdrag sluker en stor del av statsbudsjettet, og legger beslag på midler som i disse dager burde vært sett inn i helsevesenet. Det vil også ta tid før de store infrastrukturprosjektene blir lønnsomme, og med vanskelige tider på hjemmebane, virker det ikke som om kinesiske banker er innstilt på gjeldsavskriving som monner. Kanskje er landet ikke så forskjellig fra de andre deltakerne i kappløpet likevel?
Publisert i Klassekampen 7. juli 2020
Commentaires