Søk
  • Tore

Kanskje har Afrika gjort noe riktig? Men den økonomiske smitten er vanskeligere å verne seg mot

La oss for en gangs skyld starte med en positiv afrikanyhet: Tallet på antall Covid-19-smittete har hittil vært svært lave. 20. mai opplyste Verdens Helseorganisasjon at det var registrert 65 000 tilfeller i Afrika, mot 4, 8 millioner i verden som helhet. Faktisk var det akkurat på denne ene dagen omtrent like mange nye registreringer i Nord-Amerika som i Afrika - med 1,3 milliarder innbyggere - i hele perioden fra pandemiens første dager. Halvparten av tilfellene var registrert i Nord-Afrika, som jo ligger nærmest land som Italia og Spania. Selv om det er vanskelig å si om dødstallene, som er vanskelig å skille fra andre dødsårsaker, rimer dårlig med det gjengse bildet av Afrika som kilde for epidemier som også rammer andre, slik som hiv/aids og ebola.


Det mangler ikke på forklaringer på disse tallene. Noen viser til at det er mye lys og mye varme, men det ser jo ikke akkurat ut til å hindre sammenbruddet i Bolsonaras Brasil. En annen grunn kan være elendig testing, eller det som kalles demografisk profil, det vil si at det er så få som blir gamle i en verdensdel hvor gjennomsnittlig forventet levealder er 30 år lavere enn i Norge. Selv om stadig flere stues tett sammen i storbyer, er det likevel langt flere i som bor spredt på landsbygda.


Mer sjelden er det at vestlige massemedier stiller spørsmålet: Kan det også skyldes at afrikanske land har gjort noe riktig? Det er tema for en artikkel som nylig sto å lese i magasinet The New Yorker, der det fortelles om en belgisk helsearbeider – med erfaring fra ebolakrisa i Liberia i 2014 – som landet i den sørsudanske hovedstaden tidlig under det globale utbruddet av Covid-19. Her ble hun møtt med temperaturmåling, grundige intervjuer og krav om telefonnummer for mulig smittesporing, og flyplassen var full av informasjon om hvor det var veiledning og hjelp å få. Hun reiste hjem via Stockholm, der myndighetene ennå ikke hadde begynt å interessere seg for slikt.


Land som Sør-Sudan, Uganda og Rwanda roses i artikkelen for tiltak allerede før de første tilfellene var bekreftet. De ligger alle i nærheten av Den demokratiske republikken Kongo, som hadde et ebolautbrudd i 2018, og som igjen kunne høste erfaringer fra Vest-Afrika. Her har Pasteur-instituttet i Senegal, et av de beste i verden, brukt kursvirksomhet og videokonferanser for å formidle kunnskap og beredskapsråd. Når virkningene av ebola under den første runden i Vest-Afrika ikke blei som mange var redd for, var det fordi myndighetene ikke nøyde seg med tiltak diktert utenfra eller ovenfra. De bygde isteden må medisinsk innsikt og alminnelig fornuft som sprang ut av lokalsamfunnene, slik den kjente antropologen Paul Richards har fortalt om i boka Ebola. How a people´s science helped end an epidemic (2016).


Misforstå ikke. Dersom pandemien biter seg fast, eller kommer i mer aggressive bølger, er det ingen grunn til lettvint optimisme. Det nytter lite å foreskrive god hygiene i land der to tredeler av innbyggerne mangler adgang til vann og såpe, eller å tilrå sosial distansering i storbyer som Egypt, Nairobi og Lagos. Millioner med tilfeldige småjobber kan ikke jobbe hjemmefra, og de som sover på gata, kan ikke holde seg innendørs. Det er ikke lett å holde seg unna besteforeldre som ikke har noen andre til å hjelpe seg. Mye skal heller mye til for å sprenge et helsevesen som er både nedprioritert på budsjetter og rasert gjennom nyliberalistiske krav om privatisering. USAs krigføring mot Verdens Helseorganisasjon truer ikke Norge, men fattige land i Sør. Det er en forbrytelse mot menneskeheten, på samme måte som vern om de farmasøytiske gigantenes enorme patentprofitter om det kommer vaksiner.


Spørsmålet om pandemiens virkninger handler ikke bare om smittetall. Det er kjøpekraft mer enn behov som avgjør hvor utstyr og medisiner havner, og i Afrika sør for Sahara lever fire av fem – eller 800 millioner - under fem dollar om dagen. Hver dag går 250 millioner går sultne til sengs, helt uten at tv-nyhetene rydder plass.

Nigeria kan tjene som et konkret eksempel, der kombinasjonen av smittetiltak og kollaps i oljeprisene er eksplosiv. Det samme skjer overalt råvareprisene er i fritt fall.

Selv om Nigeria med sine 200 millioner er Afrikas største økonomi, er bruttonasjonalproduktet omtrent det samme som vesle Norge. (Regneoppgave: Hva blir forskjellen per innbygger?). Nigeria er også Afrikas viktigste oljeprodusent. «Det svarte gullet» står for rundt 90 prosent av eksportinntektene, og statsbudsjettet for 2020 la til grunn en pris på hele 57 dollar fatet. En stor del av oljeinntektene forsvinner dessuten i korrupsjon eller i skatteparadiser via utenlandske selskapers fikse finansakrobater. Mange undersøkelser har dokumentert at Afrika på denne måten tappes for langt høyere beløp enn det som gis i bistand.


For mange nigerianere er overføringer fra slektninger i utlandet en helt avgjørende inntektskilde. I fjor utgjorde de ikke mindre enn 25 milliarder dollar, men ingen tør spå hvor mye, eller lite, som kommer i år. Nigeria har også tette forbindelser til Kina, som i disse dager ikke er den samme motoren for handel, investeringer, bistand og utbygging av infrastruktur. Kina står ikke for mer enn en femdel av Afrikas samlete gjeld, men bidrar like fullt til den dramatiske gjeldskrisa som er under oppseiling. Devaluering gjør importvarer som hvete og ris dyrere, og betyr ganske enkelt mindre mat til de fattigste. Dessuten er det flere av de store eksportørene som nå stenger grensene.


Alt dette treffer et land hvor utgangspunktet på forhånd var det verst tenkelige, med over halvparten av befolkningen under den mest ekstreme fattigdomsgrensa. Prosenten nærmer seg 90 prosent i enkelte delstater i nord, der to millioner er internt fordrevne i områder hvor terrorganisasjonen Boko Haram har sitt feste. Knapt noe land har så stor sosial ulikhet som Nigeria, noe som ikke akkurat borger for tillit til myndighetene. På toppen av dette kommer tørke i nord og flomfare i det store Nigerdeltaet, som også er en økologisk slagmark etter oljeselskapenes herjinger gjennom mange tiår. Det hjelper heller ikke predikanter fra pinsebevegelser og andre religiøse samfunn, som har enorm innflytelse i landet, er virusfornektere, sprer konspirasjoner og advarer mot alle andre tiltak enn bønn.


Om ikke alle har fått det med seg: koronatider burde også være ei tid for solidaritet, og ikke for nasjonalegoisme. Dessuten må målet, ikke minst i Afrika, være dristigere enn å komme tilbake til det som kalles «normalt».



(Fra Klassekampen 26. mai 2020)


91 visninger

Siste innlegg

Se alle
 

©2020 by Helle Linné Eriksen