Søk
  • Tore

Hva skal vi gjøre med Churchill? Og hva bør vi lære av historien?

Et av de mest interessante innslagene i diskusjonen om statuer og monumenter er mangelen på kunnskaper om koloniarven, rasismens vedvarende kraft og Winston Churchills liv før 1939 og etter 1945. En ting er å fastholde at han på grunn av den andre verdenskrigen bør stå hogd i stein på Solli Plass, noe annet er den oppvisninga i bagatellisering, historiefornekting og hvitvasking (bokstavelig galt) av imperialismens forbrytelser vi har vært vitne til i det siste. La oss her se på litt nærmere på noen av argumentene.


Et av gjennomgangstemaene er at vi må huske at Churchill ikke var annet enn et produkt av sin tid. Dessuten var det bare i sine unge år han hadde «meninger» om afrikanere som kan kritiseres, slik Jonas Gahr Støre uttrykker det i et NTB-intervju. Det er en monumental undervurdering av Churchill, som i høyeste grad var med på å skape sin samtid, og som ikke bare hadde meninger, men som høyeste grad lot dem styre sine handlinger. Dessuten må Støre operere med et høyst særegent aldersbegrep i sin retusjerte og idylliserte gjengivelse av historien: Den britiske statsministeren var 80 år (!) da han på 1950-tallet ledet ei regjering som gjorde seg skyldig i krigsforbrytelser som etnisk rensing, tortur, utsulting, seksualisert vold, kollektiv avstraffelse, konsentrasjonsleirer og offentlige massehengninger i Kenya. I 2013 måtte den konservative utenriksministeren, William Hague, offentlig beklage en del av de verste ugjerningene for å unngå en rettssak med enda flere avsløringer. Under kampen for nasjonal frihet og for å få tilbake jord som var erobret med vold av de hvite koloniherrene, blei minst 150 000 afrikanere plassert i leirer uten noe rettslig grunnlag, mens 1, 2 millioner blei stengt inne i militært bevoktete landsbyer. Dette – som er kalt etnisk Gulag - er nå dokumentert ned til den minste detalj.


Hvis dette ikke var annet enn tidsånden, som det heter, betyr det at historien utelukkende ses på med et europeisk blikk, det vil si fra overgriperens ståsted. Men det var ikke en gang mot slutten av 1800-tallet slik at alle briter meldte seg til tjeneste i imperiekrigene – i Afghanistan, Sudan og Sør-Afrika - med samme entusiasme som Churchill, og som ville oppnå storhet gjennom kamp mot villmenn, barbarer, zuluer, afghanere og sudanske dervisjer, for å bruke hans egne ord.

Det var heller ikke alle europeere som beskrev indere som «a beastly people with a beastly religion», og som mente at hjelp under hungersnøden i i Bengal i 1943, der Churchill var medansvarlig for tre millioner menneskers død ved å konfiskere deres korn, bare ville føre til at de formerte seg «as rabbits». Churchills vedvarende hang til å omtale andre folkegrupper med termer fra dyreverdenen, det vil si avhumanisering, viste seg også da tidlig omtalte pashtunere som smittebærende skadedyr. Churchill så heller ikke noe galt i nedslaktninga av urfolk i USA og Australia, ettersom det bare betydde at mer høytstående folkeraser overtok deres plass. Hitler var da også imponert over måten både Storbritannia og USA ordnet opp i «rasespørsmålet» på, og så på Russland som sitt India. Men Churchills språkbruk gir ubehagelige assosiasjoner til andre ideologier, selv om redaktør Vebjørn Selbekk i Dagen ikke finner noen andre i verdenshistorien som har gjort mer for å bekjempe rasisme. (Det er den samme attesten president Donald Trump nylig ga seg selv.)


Tilbake til 1950-tallet, som var en tidsalder da ikke alle hjerter banket like heftig for imperiet som det fortsatt gjorde hos Churchill, særlig ikke hos ofrene. Han som noen insisterer på å kalle en mann av sin tid, var nå blitt en mann av sin fortid. Det skyldes selvsagt at en fortsatt rasistisk legitimering av britisk herredømme hadde tapt noe av sin glans etter at naziregimet all sin uhyrlighet hadde vist hva forakt for «ikke-ariere» kunne føre til. Eller som den britiske historikeren Dan Stone uttrykker det i den oversiktsboka si om konsentrasjonsleirer gjennom historien, der Kenya har sin naturlige plass: Både Frankrike og Storbritannia blei nå styrt av politikere som hylles for sin anti-fascistiske kamp og for å ha gjort slutt på tyske konsentrasjonsleirer, uten at dette hindret dem å utføre tortur, massakrer, internering i leirer og teppebombing. Ugjerningene i Kenya (og på samme tid i Malaysia) blei begått, med åpne øyne på øverste hold, etter at FNs Menneskerettighetserklæring blei vedtatt i 1948. Det falt også sammen med at Churchill var en viktig pådriver for den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, var det åpenbart at såkalt universelle rettigheter ikke gjaldt innafor det britiske imperiet. Å minne om dette, er det motsatte av historieløshet.


Når Churchill i debatten ofte framheves som en liberal-demokratiske kjempe, er det å se bort fra de sterke antidemokratiske innslag som han også målbar. Det gjaldt også i hans eget hjemland, der han møtte både kvinnebevegelsen og den gryende arbeiderbevegelsen med sin aristokratiske (og patriarkalske) klasseforakt. Etter hans oppfatning var demokrati så avgjort ikke noe som gjaldt for afrikanere, eller for indere som i så tilfelle ville bli styrt av en «halvnaken fakir», som var det uttrykket han brukte om Mohandas K. Gandhi. Churchill var heller ikke spesielt liberal eller demokratisk da han i 1927 forsikret Benito Mussolini om sin helhjertete støtte, om bare han selv hadde vært italiener. Kolonialisme og rasekrig var da også noe Storbritannia og det fascistiske Italia hadde felles. Ikke overraskende fant Churchill også sin plass blant den spanske republikkens anti-demokratiske fiender, og Franco blei ansett som en verdig representant for den europeiske og kristne sivilisasjonen. Da enkelte vestlige land vurderte oljesanksjoner mot Franco-Spania etter verdenskrigen, i håp om at dette ville få diktatoren til å moderere seg, blei dette avvist av Churchill. Satt på spissen, men bare litt, kan det se ut til at autoritære regimer ikke var noen opplagt fiende før Tyskland truet både Storbritannia, imperiet og den «naturlige» rangordninga i det internasjonale systemet.


Når professor Øystein Sørensen framholder i Dagsavisen (16.6.) at moralske normer fra 2020 ikke må skygge for et åpent sinn og kildekritisk gransking av tidligere tiders historie, er dette opplagt riktig. Men den aktuelle diskusjonen om monumenter er ikke en faghistorisk metodeøvelse som leveres inn til professoral godkjenning. Selvsagt står vi som lever i 2020 fritt til å avgjøre hvem vi i dag finner grunn til å ære og hylle på sokler, det må da være alle generasjoners rett. Og da er det våre normer og politiske holdninger (som det er uhistorisk å tro er felles for alle i Norge) som er vårt kompass, og det er vi som må treffe avgjørelser om hvordan vårt offentlige rom skal fylles. Det er det som på engelsk er det grunnleggende skillet mellom history og memory, eller mellom historiefaget og vår forvaltning av minner, noe jeg faktisk trodde var elementært. Som historiker er det min oppgave å finne ut hvorfor og hvordan hodet av en utstoppet afrikaner havnet på museum i Barcelona, men like selvsagt er det at afrikanske stater foran sommer-OL i i 1992 var i sin fulle rett til å kreve at det blei fjernet. Her er jeg mer enig med Civita-historiker Bård Larsen når han skriver: «Det har med ett nærmest blitt ufint å mene noe om hvordan vårt offentlige rom skal prydes med historieformidlende og politiske uttrykk». Men den gang gjaldt det riktignok utforminga av monumentet til ære for Osvaldgruppas sabotasjeaksjoner under verdenskrigen, som han mente ga for stor plass til kommunisten Asbjørn Sunde (Klassekampen, 15.5. 2015).


Hvis det er slik at det kun er innsatsen i kampen mot Nazi-Tyskland som Churchill blir hyllet for, slik mange ser ut til å mene i disse dager, burde statuen i det minste flyttes til Akershus Festning, for eksempel nær Hjemmefrontmuseet eller Max Manus-statuen. Eller hva med plassen ved sida av monumentet for Franklin D. Roosevelt, de sto jo også sammen om Atlanterhavserklæringa fra 1941, som hyllet prinsippet om alle lands rett til selvstyre og frihet.? Det vil riktignok kreve et lite tillegg om at den britiske statsministeren umiddelbart gjorde det klart at det bare gjaldt områder under tysk okkupasjon, og slett ikke det imperiet han også utkjempet krigen for å bevare. Kanskje kan det samtidig nevnes at Sovjetunionen også var med på å nedkjempe Tyskland og frigjøre Norge? Vi bør vel heller ikke glemme millioner av indere og afrikanere som deltok i denne kampen, slik at vi i dag ikke lever i et fascistisk diktatur? Det kan bli en ledig sokkel for et minnesmerke til deres ære på Solli plass.


I dette nødvendige opplysningsprosjektet om vestlige historiens mange sider, der rasisme mer er en bærebjelke enn et uforståelig og kortvarig nazistisk avvik, har det hittil vært lite hjelp å få fra den den dominerende forskningstradisjonen ved Universitetet i Oslo. Her har det vært mange studier av sammenhengen mellom totalitære regimer og forbrytelser mot menneskeheten, men få som forsøker å forklare hvordan det kan ha seg at rasisme, avhumanisering, tvangsflyttinger og konsentrasjonsleirer med tortur også kan knyttes til imperiemakter som på hjemmebane regner seg som liberal-demokratiske fyrtårn. Det siste er utvilsomt en mer intellektuelt utfordrende øvelse, men kanskje ikke like populær i dagens politiske klima.


Heldigvis er det ikke alle historikere som viker tilbake for å drøfte slike sammenhenger. For eksempel har Dan Stone, en av verdens fremste folkemordsforskere, pekt på kontrasten mellom markering av Holocaust Memorial Day i britiske skoler 27. januar, og det totale fraværet av minneseremonier for ofrene for slaveri, kolonialisme og kriger utenfor Europa. Han argumenterer også for at historikere bør interessere seg mer for de åpenbare likhetstrekkene mellom europeisk kolonisering og det tyske begrepet Lebensraum, samtidig som han ønsker seg studier som diskuterer Holocaust, forbrytelser i koloniene og en rasistdrevet territoriell ekspansjon som et karakteristisk trekk ved framveksten av den moderne verden.


Det er det samme perspektivet som løftes fram av juristen Aoife Duffy i en folkerettslig studie av de offisielle Kenyadokumentene som belyser Churchills siste regjering, dvs. i en periode preget av avsky mot vold og rasisme i kjølvannet av verdenskrigen. Et hovedpoeng er her gapet mellom de høyverdige idealene og det som dette materialet forteller om vold, nedbryting av menneskelig verdighet og rasistisk forakt. Og i motsetning til den andre verdenskrigen, er dette holdninger som ennå ikke har blitt historie. Det gjelder derfor å bli ferdig med debatten om statuer, slik at kreftene kan settes inn mot den rasismen som lever blant oss i dag. Rasisme og fremmedfiendtlighet, som noen nå kaller nasjonalkonservatisme eller norske verdier, gjør at søkelyset ikke bare må rettes mot dem som står på sokkel, men som sitter på Stortinget. Og hvem kan fri seg rasisme om de samtidig lar afrikanske båtflyktninger drukne i Middelhavet eller kveles av våre klimagasser?


Det er denne historiske oppryddinga og denne aktuelle debatten «vi må tørre å ta», som det heter. Om kontroversen rundt Churchill-statuen bidrar til dette, har den virkelig ikke vært forgjeves.

Noen kilder:

Anderson, David (2005). Histories of the hanged. Britain’s dirty war in Kenya and the end of empire. London: Weidenfeld & Nicholsen2005.

Duffy, Aoife. «Legacies of British colonial violence: Viewing Kenyan detention camps through the Hanslope disclosure. Law and History Review. Vol. 33, nr. 3/2015: 489-542

Elkins, Caroline (2005). Imperial reckoning . The untold story of Britain’s Gulag in Kenya. New York: Henry Holt and Company.

Eriksen, Tore Linné (2019). Afrika. Fra de første mennesker til i dag. Oslo: Cappelen Damm.

Toye, Richard (2015). Churchill’s empire. The world that made him and the world he made. London: Pan/MacMillan.

Mukherjee, Janam (2015). Hungry Bengal. War, famine and the end of empire. London: C. Hurst & Company.

Newsinger, John (2015). British counterinsurgency. Basingstoke: Palgrave Macmillan.

Seymour, Richard (2018). The real Winston Churchill. https://www.jacobinmag.com/2018/01/winston-churchill-british-empire-colonialism?fbclid=IwAR1Wjz8zp--qR4FbD_uIMHT0ad42AB83q5EjBFV3d8b-kug053tts86D1tM)

Stone, Dan (2006). History, memory and mass atrocitity. Essays on the Holocaust and genocide. London: Vallentine Mitchell.

Stone, Dan (2018). Concentration camps. A very short introduction. Oxford: Oxford University Press,

Også publisert i Klassekampen (23.06.20).

0 visninger

©2020 by Helle Linné Eriksen